Øistein (1936)

M/K Øistein

  • Kallesignal: T–174–TN (T-96-BK)

    Øistein & Haugland fortøyd på Hals T-174-TN

    Øistein & Haugland fortøyd på Hals
    T-174-TN

  • Lengde: 42,3 fot
  • Bredde: 14,3 fot
  • Bygd år: 1936
  • Bygd hvor:
  • Brutto tonn: 
  • Netto tonn: 
  • Dødvekt: 
  • Motor: Motoren var først en 30 hk Union som ble skifte ut med en 40 hk Union
  • Eier: Eier var Kristoffer Henriksen > Kaia Henriksen > Arthur Pedersen
  • Historie: Kristoffer Henriksen (far til  Karl i Buvika) omkom på Svensgrunn. En granat traff rorhuset, Kristoffer kom opp fra maskinrommet, det ble ikke mye igjen av han. Så sto mora til Karl – Kaia som eier en del år. Den blev solgt til Arthur Pedersen på Selnes (Hofsøy) han brukte den til frakting av kull, is og salt til fiskebrukene rundt omkring.
Det sovjetrussiske ubåtangrepet mot fiskere utafor Senja

En av de meste uforståelige angrep på kysten, skjedde den 12. april 1942 da den sovjetrussiske ubåten K-21 gikk til angrep på norske fiskebåter som drev fiske på Svensgrunnen utafor Senja. Ingen om bord i båtene hadde ventet at en ubåt tilhørende en nasjon som kjempet mot en felles fiende, skulle angripe venner og drepe fullstendig uskyldige fiskere. 10 fiskere ble drept. Flere ble såret. 7 ble tatt som fanger og ført til Murmansk. Bare 4 av disse kom tilbake etter krigen.

Det blodige overfallet er beskrevet i Paul Einar Vatnes bok «Ukjent ubåt» fra 1968, og er omtalt flere ganger i Nordnorske aviser, hvor det etterlyses svar på hvorfor norske myndigheter ikke har gjort mer for å kaste lys over historia, og hvorfor det ikke har kommet noen forklaring eller unnskyldning fra russerne på denne uforklarlige udåden, som førte til drap på ti fisker. Sju ble tatt tilfange og ført til Murmansk. De levde i Russland som fanger under hele krigen under umenneskelige forhold.

Historieforsker og orlogskaptein ved Sjøforsvarsstaben Marcus E. Osen har engasjert seg i denne tragedien. I avisartikler har han uttalt, at det synes som om norske myndigheter har holdt en lav profil i denne saka, og det stilles håp til at UD skal gjøre det som skal til for å få russiske myndigheter til å erkjenne sin brøde, å forsøke og komme til en forsoning.

Statsminister Bondevik tok opp denne saken under sitt besøk i Moskva i mai 1999 uten å få noen forklaring.

Norske myndigheter og media har av uvisse årsaker vist liten interesse for udåden. Litt av forklaringen er vel at dette skjedde ikke i Oslofjorden.

 

Angrepet av en russisk ubåt.

Lokalavisen Troms Folkeblad skrev den 30. mars 1996 detaljert om denne tragedien. Jeg refererer et kort sammendrag fra denne avisartikkelen og fra andre kilder.

Den 12. april 1943 var det ca. 20-30 fiskefartøy spredt over et større område på Svensgrunnen. Været var dårlig med minimal sikt og noe sjø. Skøytene fisket i norsk farvann.
 

«Havegga» av Gryllefjord.

På ca. 500 meters avstand dukket plutselig en ubåt opp og åpnet kanonild mot M/S «Havegga» av Gryllefjord. Skipperen Alfred Alver oppfattet dette som varselskudd fra en tysk ubåt. Han stoppet skøyta og heiste det norske flagget. Ubåten skjøt ca. 11 skudd uten å få treff. Den slakket farten dreide, og fortsatte med skytingen på ca 50 meters avstand. «Havegga» fikk flere treff og store skader. Skipperen, maskinisten og flere om bord ble skadet av bombesplinter. Forut i lugaren ble to mann drept, og en ble drept på dekk. «Havegga» satte opp farten, men ubåten fulgte etter. Den skjøt nå mot skøyta med automatvåpen. Et skudd gikk gjennom kinnet på skipperen. Et annet streifet ham i venstre øye så synet sviktet. Skipperen stoppet «Havegga» og gikk frem for å hjelpe de andre sårede. Ubåten var nå kommet helt opp på siden av skøyta, og rettet skytevåpen mot de om bord på «Havegga».  Skipperen skrek til ubåten at det må bli slutt på skytinga. Ubåten satte opp fart og fjernet seg idet den fyrte av to skudd med akterkanonen. Skuddene traff ikke. «Havegga» satte kursen mot land.

 

«Baren» av Mefjordvær.

Ubåten satte nå kurs mot «Baren» med skipper Bernt Kristoffersen og skjøt  uten å treffe. «Baren» satte kurs mot land, men ubåten signaliserte kurs mot vest til havs. «Baren» adlød ordre med ubåten etter. Da fikk ubåten øye på ei ny skøyte «Øistein» av Skrolsvik med skipper Halvdan Joakimsen. «Øistein» ble ubåtens neste offer. «Havegga» satte kursen mot Gryllefjord og «Baren» mot Mefjordvær. De sårede måtte til lands fortest mulig.
Angrepet mot «Øistein»

Ubåten gikk nå kloss opp mot «Øistein» på styrbord side. Mannskapet på «Øistein» var på dekk for å se hva ubåten ville. To mann på «Øistein» holdt opp to torsker for å se om de ville ha fisk, men det kom ingen reaksjon. På ca 100 meters hold svingte ubåten en kanon mot «Øistein» og fyrte av. 5 mann ble drept momentant, blant dem skipperen. Skytingen fortsatte. Dekksinnredningen og masten ble skutt i filler. Roret virket ikke. Oljetankene var truffet. Ved hjelp av provisorisk styring kom båten seg mot land. En annen båt hjalp «Øistein» inn til Gryllefjord. Folk på land var mer enn sjokkert over synet av «Øistein» og hendelsen.

Øistein etter angrepet

Øistein etter angrepet

Fra «Skreien» tok ubåten hele mannskapet til fange. Dagen etter ble den tomme båten funnet. Mannskapet på 7 ble tatt med til Russland. 2 av disse kom ikke tilbake etter at krigen slutt. Under umenneskelige forhold levde de øvrige fangene i en leir i Russland. Etter krigen, kom fangene hjem tydelig merket etter et grusomt fangenskap.

Ukjent ubåt

K-21

K-21

Under krigen, fortalte ryktebørsen at det var en tysk ubåt som hadde herjet på Svensgrunnen. De hadde med en russisk fange som ble lempet overbord for å legge skylden på russerne. De norske nyhetene fra London kom med mange løgnhistorier, som vi dessverre trodde var sanne. I ettertid har det vist seg, at de tyske nyhetene var mer korrekt, enn vi den gang trodde. Ingen kunne tenke seg at en nasjon som var på de alliertes side i krigen, skulle gå til angrep på vennligsinnede fiskere.

Paul Vatne skriver i sin bok «Ukjent ubåt» at bare noen få torde si at ubåten var russisk. Motstanden mot et slikt syn var sterk, og de som hevdet det, ble gjerne kalt nazisympatisører eller forrædere. De fleste fant det derfor klokest å bøye seg for majoriteten.

Granatdeler som ble funnet viste seg å være av russisk fabrikat og det avgjorde saken om ubåtens nasjonalitet. Likevel har saken fra norsk side nærmest vært omgitt med total taushet.